 Spørsmålet om meningen med væren Jeg forsøker å finne svaret på hva det er som står bak våre liv og som betinger våre liv slik de fremtrer på denne planeten, om det er en skjult mening vi ikke kjenner med vår eksistens og om hvorfor vi lever og opprettholder livet slik det alltid synes og ha vært levd på denne planeten som nødvendigvis ikke behøver å være vårt opprinnelsessted, selv om mye av vår biologi kan tyde på det. I gleden over å føle de gode og spennende ting av å være tilstede og holde seg frisk i tilværelsen, kan fortvilelsen over å eksistere i like høy grad dominere vår dag. Alt ser ut til å avhenge av livsbetingelsene som foreligger der og da og er på en måte helt avhengig av dem. Bak den foreliggende virkelighet ligger en uforklarlig stemning og en erindring om noe annerledes fra en fjern fortid, en fornemmelse av uvirkelighet bak den virkelige virkelighet, rester fra en drøm, et minne, forestillingen om et annet sted, en reise til et annet sted, litteratur som forteller om andre virkeligheter, fjernt herfra, livet virker flyktig, man nærer et ønske eller fornemmelse om en annen tilværelse og om det å reise, man har en frykt for en virkelighet man ikke kjenner, glede over noe man ikke kan forklare, alle slags irrganger og rare tanker, og likevel faller man tilbake inn i nuet - sin dag - sin væren som om ingen ting var hendt. Som om det skulle være et slags forbud å drømme seg vekk? Og for å bortforklare disse tankene, se bort fra det helt som oppspinn - kaller man det for å dagdrømme, bare tull altså, virkeligheten er viktigere, verden skal bli amerikansk, sovjetisk eller kinesisk, det gjelder å stå på til det er over, ferdig med det, her nytter det ikke å stille spørsmål, adlyd og gjør din plikt, yes, sir! |
